Leonardas Driftige Diablo og Woodshine`s In The Sky

Min egne første hund var leonbergeren Shirac født 8.8.88. Min bestefar hadde planer om å blir veterinær da han var ung, og han hadde utrolig mange fine bøker som jeg elsket å sitte og bla i når jeg var på besøk. I en av disse bøkene så jeg leonberger. Sånn skulle jeg ha når jeg ble stor. Når jeg ser i denne boken i ettertid, var jo eksemplaret i boka ikke helt vakkert i forhold til i dag. Uansett, i 1988 var det annonsert en valp i Aftenposten. På den tiden var det 2-års ventetid på lb-valper, men kanskje jeg slapp og vente? En hel månedslønning, på forskudd, var med meg til Drammen da jeg skulle beskue dyret. Kullet sto i kjelleren hos oppdretter, hvordan det så ut nedi der, aner jeg ikke, for jeg fikk bare plassert en valp i fanget med ordene: "denne er din". Hadde det vært i dag, hadde jeg antageligvis takket for meg og reist hjem uten valp, men i min ungdommelige iver ble den med. Uff og uff, redd for folk, redd for raketter og skudd, ja, you name it. Og det ble selvfølgelig ikke bedre av å havne på et kurs hvor "du er sjefen". Kadaverdisiplin av "beste" klasse. Vi klorte til oss bronsemerket da, med 147 poeng, tror jeg. Uansett, dyret måtte jo brukes og vi kom over agility. Det hadde dyret litt mer sansen for, og vi ble hekta. I hvertfall jeg. Shirac var ganske flink han, om det ikke var noen deilige damer ringside. Damer hadde han veldig sansen for, så sansen at han hoppet ut av soveromsvinduet for å finne den dama i gata med løpetid. Og plutselig en dag var det en naborottweiler med 9 yndige små. For en forferdelig kombinasjon, Shirac som var redd ALT og en sur og gretten rottis som stadig vekk viste sin hvite tanngard til nabolaget. Hørte rykter om at den ene etter den andre av valpene ble avlivet ganske unge hos nye eiere, bortsett fra en som virket ganske grei, men fet som f.... Shirac var i sitt ess når han gikk spor, skikkelig råskinn var han i sporet. Og han tok aldri feil. Han var også suveren til å passe på bilen. Ingen gikk bort til den Fiestaen som gynget fram og tilbake og sa "vovvovvovv"! Ellers er det ikke mye mer positivt å si om den hunden, annet at han var veldig pen, selv om han var liten til å være leonberger. Han veide 35-40 kg og var på størrelse med en schæfer, så størrelsen var jo hendig for meg på 45 kg. Vi var på utstilling ett par ganger, men kritikken var jo ikke noe å juble over, så den karrieren ga vi oss fort med. Men vi fikk en kommentar på kritikken som jeg er stolt over: "Meget velstelt pels". Da han fikk for vane å tisse inne etter at jeg fikk min border collie Cap, og stadig vekk grisebanket nyanskaffelsen, (han syns alle andre hannhunder fortjente litt juling også) fikk jeg nok og han ble avlivet 5 år gammel.

Som tidligere nevnt, så ble jeg hekte på agility, så hekta at det ikke holdt med en hund. Og vil man satse på agility, skaffer man seg selvfølgelig en border collie! I 1992 kom jeg over en omplassering på ett år: Cap. Den dag i dag syns jeg han er one in a million. Agility, lydighet (byttet metode) og bruks, samt masse rare, morsomme og unødvendige triks. Agility var det vi satset på, og han jobbet som bare det. Litt vel mye stress, men en hund som aldri ga seg. Var med på Norgesmester-laget stor i 1995. 10. plass individuelt ett par år etter. Han var om kanskje ikke den første, men en av de første agilityhunder i Norge som kunne avstandkommanderes gjennom ag-banen. Han var en hund som man kunne lære alt, og som ville lære alt. Han BRUKTE virkelig hodet og tok ting forferdelig fort. Han var glad, veldig glad. Hoppet opp og ned i ekstase. Da jeg kom på første lydighetstrening, sto folket og ristet på hodet, smattet på tungen og sa: "Denna får du aldri noe ut av". Men jeg hadde bestemt meg, han skulle bli BEST. Så jeg reiste hjem og trente lydighet hjemme for meg selv, og kom tilbake på trening når han kunne kl. 1-øvelsene. Og det tok ikke lang tid. Gikk en konkurranse i kl. 1, trente så kl. 2, som vi vant, og trente kl. 3, som vi også vant. Trente til Elite, men der feiget jeg ut, turte ikke å stille mot de "store"... Han slo forresten ut den ene fortanna mi og lagde kjempehøl i leppa mi på vei inn i lydighetsringen i kl. 1. Jeg bøyde meg for å gå under ringtauet, han ville hoppe over... Vi gikk konkurransen, etter å ha tørket litt blod, men "på plass"- og "stå" kommandoene hadde en litt annen S-lyd enn vanlig. Ellers tror jeg faktisk det var en hund med stor intelligens. Jeg kunne lete etter en bortkommen barnelue, han tenkte: "Lue sier du? Den vet jeg hvor er". Og der kom han med lua. Det samme med et batteri til fjernkontrollen til tv`n: "Batteri sier du? Den vet jeg hvor er." Og der kom dyret med batteriet. Han var ram på å lære seg nye ord, på ting, uten at jeg mange ganger skjønner hvordan han hadde fått det med seg. Hente nøkleknipper, røykpakker, jakker, sko, egg osv osv, var dagligdags. Han var også skikkelig partyfreak, da skulle det showes, med briller på nesa, hatt på hodet, og røyk eller skje eller sugerør ol. i munnen. "Gå i skapet" ble også et morsomt innslag på fest. På hyttetur ble han vist skapet en gang eller to, og deretter var det bare å sitte i stua og sende ham inn i skapet. Det eneste vi ikke fikk til noe særlig var spor. Rundering og feltsøk gikk kjempebra, men da vi skulle gå spor, drev han med rundering OG feltsøk. Han var også veldig glad i alt på to ben, store som små. Men andre hannhunder hadde han ikke noe til overs for. Han var også tv-slave uten like. Fotball, dyreprogrammer selvfølgelig, og den gamel Esso-reklamen, hvor tigeren hopper over skjermen, var favoritter. Han overrasket også veterinæren ved å se på plakatene med bilder av hunder og katter. Han virkelig SÅ på bildene. August i 1999 orket Cap ikke å stå opp en morgen. Dessverre viste det seg at han hadde hd, svak grad men med sterke forkalkninger, og en dag orket han rett og slett ikke å reise seg opp. Han fikk Rimadyl og gikk en stund til, før han igjen ikke greide å stå opp. Det kom som et sjokk for meg, hadde aldri falt meg inn å tenke tanken på at han skulle dø noen gang. Men for å være rettferdig mot hunden, som hadde gitt meg så mye, så skulle han få slippe å slite med vonde hofter. Jeg valgte å avlive ham, nesten 8 år gammel. Det er det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv...

Men måtte jo ha en ny border collie, så når Ingvild Ørbæk ringte og fortalte at Nico kanskje skulle bli pappa, så var det avgjort. Det ble Eddy Nickson, etter utallige turer til Jevnaker for å skue og beundre og bestemme seg for hvem man ville ha, så hentet jeg hjem en etterlengtet ny border collie. En nydelig hund, (som ble 4. big på et valpeshow i Hurdalen), men som viste seg å ha middels grad HD med forkalkninger allerede ved 19 mnd. alder. Så der endte han sitt liv. Pappa Nico, har vært med på landslaget og representert Norge i lydighet og gått NM i mange år. Mamma`n var en "ubetydelig", men snilll og pen tispe fra Jevnaker. Eddy var vel mer eller mindre rar i hele sitt korte liv. Han hadde nok mye smerter, ble i dårlig form og fikk feber når han hadde gjort noe fysisk. Men var veldig snill og omgjengelig med både folk og dyr, helt til han en dag fikk raserianfall mot en annen hund som var 20 meter fra ham uten å ha provosert Eddy på noen måte. Like etter sjekket han inn på et luksusrom i hundehimmelen.

Etter å ha måtte avlive 2 border collier ganske tett pga. HD og forkalkninger, ble så og si alle oppdrettere, kull og foreldredyr sjekket ned i minste detalj. Etter mye sjekking frem og tilbake bestilte jeg en valp fra et lovende kull i Sarpsborg. Var nr. 5 på kjøperlista, og det ble 4 valper. Typisk! Men i ettertid har jeg fått med meg at i dette kullet ble det både hd og bruskløsning. Etter enda mer arbeid fant jeg et lovende kull i Malmö. Langt, ja, men alt for en god hund. Hadde sendt en del mailer til diverse oppdrettere og fikk bl.a. svar fra Carl Erik Smørgrav i Vestfossen. Tja, jeg kunne vel like gjerne reise å se på dem, litt kortere vei enn til Malmö hvis jeg skulle like kullet. Det var i grunn ganske pene valper, bortsett fra en med halvt hvitt ansikt (det skulle jeg ikke ha), men jeg likte ingen av dem. Dessuten hadde jeg sjekket litt og mamma`n har gitt noe hd tidligere, mens pappa`n har veldig gode resultater på statistikk. Var på vei til å dra fra hele valpekullet da mannen min sier at jeg godt kunne sjekke den med det halve hvite ansiktet også, når vi først var der. Hmfr, ok da! Tok opp valpen som hele tiden hadde stått med frambena over kanten og flyttet seg etter hendene. "Se på meg da, hallo, se på meg!!!" Og der hadde vi drømmehunden! Uredd på gulvet kontaktsøkende og rompa vaiende rett til værs hele tiden. Den ble det. Avbestille valp i Malmö og begynne valpetrening. En humoristisk, uredd og morsom valp. Kanskje litt naiv? Og det var han i grunn til siste slutt. Men tidlig innså jeg at også denne karen nok hadde problemer med hoftene, ekle kneppelyder og litt "saggete" gange. Og dessverre hadde han hd grad D, med et hofteledd på den ene siden som er deformert, så noen stor karriere ble det ikke for denne karen. Vi trente ganske mye lydighet, og han ble veldig bra. Hadde meldt på kl. 3 på Eidsvoll høsten `04, men da var han halt, så fikk ikke stilt. Og hadde eliteøvelsene inne og hadde planer om å stille i elite rimelig fort. Vi trente litt agility også, men det var mest for moro. Men det ble altså ikke som jeg hadde planlagt for Taiko. Høsten 2004 ble han som sagt virkelig halt, hadde ett par gode måneder i vinter, men i august `05 så begynte han å søke seg bort fra oss andre. Ville ligge alene langt fra oss andre, slet med å reise seg opp etter å ha ligget en stund og han begynte å gjøre mye ufine og utilgivelige ting, som å snappe litt etter barna, og ble kranglete med Diablo. Han knurret til og med til Cherry ved et par anledninger. Det fortalte meg at han måtte "få ut " smerten på den måten, og jeg valgte å la ham slippe. Ny booking i hundehimmelen.

Cherry:

... Hun fortjener hvile nå..

Malin er trist men visste det måtte gjøres. Jonas er også trist, men litt mer opptatt av hvordan veterinæren satte på vingene så hun kunne komme seg til himmelen.

Så kom dagen for Cherry også. Vi har fleipet og tullet om Cherry og hennes alder i flere år. Hun har overlevd 3 bordere og kom seg gjennom valp- og unghundtiden med en malle. I tillegg har hun hatt stort engasjement når barna ble født, diverse kaniner og marsvin som vi har huset, høns og katt. Sånt står det respekt av! Purkeskinnet, Megga, Skinnfilla, Gamla, Senila, og noen få andre kallenavn har hun hatt gjennom årenes løp - men kjær hund har mange navn. Født i 1994, hos min venninne Heidi som hadde fått en omplasseringstispe fra en kennel. Det man ikke visste var at denne tispen var ferdig drektig fra oppdretter, og i november nedkom hun med 4 små hvite. Helmer, Heidis dobermann, ble med hjem til meg mens hun hadde valpekullet. Og noen mil fram og tilbake ble det for å se til kullet, mens Heidi var på skole. Som takk fikk jeg altså en valp. Og valget havnet på Cherry. Kamikaze Hot Shot er hennes registrerte navn faktisk. Jeg hadde da min første border collie Cap den gangen og de to løp bananas ute på plenen og hun hadde ingen problemer med å finte ut en border collie med svinger og krumspring. Hoppe opp i trillebår og bli trillet rundt mens man sto  med framlabbene på kanten var en av hennes kule greier. Hun kunne også snurre, vinke, pang - død, spille tromme på matboksen, gi labb hardt (noe hun måtte lære da vi prøvde oss litt på flyball). For ikke å glemme, etter at vi har trent lydighet i flere år uten at hun har vært det minste interessert i å apportere eller å gå ut til ruta, plutselig i en alder av 11 år viste at hun kunne begge deler, og i apporten med store apporten til Diablo. Lydighet generelt var ikke helt hennes greie, da måtte det verdens beste godbiter til i hvertfall. Men agility derimot, det var noe hun elsket. Vi fikk alltid problemer når pølsa var statisk, men ellers gikk det kjempebra. Vi fant ut tidlig at hun hadde patella luxasjon på begge knærne. Så alvorlig at den eneste løsningen var å få henne operert. Så etter to vellykkede operasjoner var hun nesten god som ny. Selv om agilitykarrieren ble sisteprioritering. Hun ble også sterilisert p.g.a. utidige hormoner. Hun har sjelden vært alenehund, kun et halvt år mellom Cap og Eddy og ett par måneder mellom Eddy og Taiko. På tur gikk hun alltid rett i hælene på meg, hun stakk aldri, eller gikk noengang langt - alltid rett bak meg. Helt til det siste var hun med på lange turer og fant seg i Diablo`s "liksomoverfall". Hun fikk ganske tidlig dårlig hørsel, og senere ble synet dårlig, og litt senil ble hun også. Tålmodigheten selv, var hun, selv med dårlig hørsel, syn og stive ben.

Det gjenstår fortsatt å finne ut hvordan dyrlegen fester vinger så hundene kan komme seg til himmelen.